Birkebeinerretretten

Det var en gang 13 000 birkebeinere som skulle gå 54 km på ski fra Rena til Lillehammer. Dette er historien om det som skjedde da det tradisjonsrike rennet for aller første gang i sin 70 årige historie ble avbrutt og 12 999 birkebeinere ble snytt for 54 km med blodslit.

Som de aller fleste sikkert har fått med seg ble årets Birkebeinerrenn avblåst da pulje sju og åtte sto på startstreken og ventet på startsignal. Grunnen var opptil 30 sekundmeter (orkan styrke) vind på fjellet, og kun det. For fra himmelen varmet solen og dagen kan ellers bare beskrives som nydelig.

Min versjon av historien om Birkebeinerretretten handler om tre birkebeinere (min mann, min manns kamerat og hans kone) og meg selv. Vi brukte store deler av fredagen på å komme oss til Rena for å hente startnummer og handle det av smøring som manglet ut fra føremeldingene. Det er klart en må ha så det holder, og det var nok en del hundrelapper som ble lagt igjen hos diverse skismørerforhandlere i Rena, før vi utpå kvelden fant stedet i Elverum vi hadde bestilt for å få tak over hodet denne siste natten før Birkebeinerrennet 2007 skulle gå av stabelen.

Tidlig lørdag morgen den 17. mars 2007 var det opp å stå for å spise en solid frokost hos vår høflige vert, før alle pakkenellikene skulle pakkes og vi skulle stable oss inn i bilen for å kjøre de 30 minuttene det tar fra Elverum til Rena. Min rolle i det hele var sjåfør, så med meg bak rattet kom vi kjapt og trygt fram dit vi skulle, selv om jeg i anledningen opererte min manns kamerats Toyota Rav 4 med automat. Vel framme i Rena var det ikke mer tid av veie enn at vi rakk et siste stopp innom en skismørerforhandler, som hadde åpnet butikken ekstra tidlig for anledningen, for å kjøpe de siste ingredienser til superglien sånn for sikkerhets skyld. Deretter bar det inn i skyttelbussene som skulle frakte oss det lille stykket opp til start. Jeg hadde fått det ærefulle oppdraget i å frakte smørningen opp (i en spesialpakket bag), og ta den med meg ned igjen når alle mine birkebeinere hadde startet.

Startområdet ca. kl. 0755. Kilde: kondis.no

Vel oppe var det liv og røre, og horder av smørende birkebeinere i trange trikoter sto og varmet på skiene, mens de selv hoppet opp og ned på annenhvert bein for å holde varmen. Selv om hele området badet i en eim av urin og et eller annet ubeskrivelig (mest sannsynlig fra de ørtiførti portapottiene som sto side om side like ved) så det ikke ut som noen var plaget av det. Sola skinte og det så ut til å bli en herlig dag å gå på ski over fjellet på.

Min mann, som skulle starte først av mine tre birkebeinere, var etterhvert klar og forsvant i mengden for å finne sin plass bak startstreken. Sammen med ham i samme pulje sto hele gjengen fra TV-serien "Birkebeinerne - et annerledes norskkurs" som går på TV-Norge (TVN) hver søndag. (Céderic smilte faktisk til meg.) Og der sto de. Starten gikk aldri for hverken min mann eller "Birkebeinerne" fra TVN, eller de to andre birkebeinerne mine som skulle startet litt senere. I stedet ble vi alle en del av det jeg har døpt "Den store birkebeinerretretten".

Vind over fjellet. Kilde: nrk.no

Da det var klart at rennet ble avlyst hadde rennet blitt utsatt to ganger på tilsammen 45 minutter for å se om vinden løyet på fjellet. HAHA! Når vinden bare hadde tatt seg opp og opp fra morgenen av, og fram til avlysningstidspunktet ca. 0830 så løyer ikke vinden i løpet av 45 minutter. Dermed var det historiske et faktum, Birkebeinerrennet 2007 avlyses pga. sterk vind på fjellet. Mens de aller fleste tok det med fatning, nikket og sa at "liv og helse må gå først" var det enkelte som ristet på hodet, sparket i skiposen og følte seg snytt. En som trosset vær og vind og kom seg over og mente det var tøv å avbryte var Erling Jevne. 1 av 13 000.

Birkebeinerretretten. Kilde: vg.no

Alle deltakerne ble så anbefalt å begi seg til fots tilbake til Rena, den stubben alle hadde blitt fraktet med buss. I mens ble alle skyttelbussene, som da befant seg i sentrum, kalt opp til startområdet. Det ble så klart kaos. En kunne knapt se hvor bil, buss og mennesker sluttet eller begynte i massen som beveget seg sakte men sikkert i retning Rena sentrum. Vel ned i Rena var det bare å få levert tilbake tidtakingsbrikkene og sette snuta hjem. Enkelte litt mer fattet skuffet enn andre.

Snipp snapp snute, så var årets birkebeinerretrett ute.

Hyttetur i Eggedal

Her er en pitteliten rapport om en hyttetur i Eggedal, som fant sted 2.-4. mars i år. Vi var fem jenter som dro av sted i en bil. Jeg gjentar; FEM jenter i EN bil...fullt med andre ord. Eneste grunnen til at det gikk var at bilen var en splitter ny VW stasjonsvogn med skiboks på taket. (Takk til Trine, som var sjåfør og stilte sin fantastiske doning til disposisjon.)

Nåh, uansett. Turen hadde vi beregnet til ca. 2-3 timers kjøring, pluss en liten stopp for å handle inn til hele helga. Til sammen tok vel turen opp nærmere 5 timer. Hvorfor? Forestill deg følgende; Fem jenter som skal bli enig om hva slags brød vi skal ha, hva slags pålegg, hva slags og hvor mye drikke, hva slags type melk, hva slags type dopapir, you name it! Det tok sin tid ja. Det eneste vi ikke diskuterte var godiset, der tok alle det de hadde lyst på!

Vel framme møtte vi en fantastisk hytte med alle fasiliteter, tom. dusj! Fire soverom og sengeplass til ni personer, snurredass og kjøkken fra IKEA. I det hele tatt, en perfekt hytte! (Takk til Guro som stilte med hytte!) Og som seg hør og bør på hyttetur vinterstid hadde vi alle med oss ski og staver, så både lørdag og søndag var vi på tur. Søndag hadde vi helt fantastisk vær med sol og det hele. Skikkelig deilig! Og både fredag og lørdag ble det kokkelert fantastiske måltider. (Takk til Kine og Ann-Helen som hadde funnet frem fabelaktige oppskrifter!)

På turen opp hadde vi på dama i GPS'en, men hørte absolutt ikke på hva hun sa. Derfor ble vi enige om at på turen ned skulle vil følge henne slavisk. Med varierende tiltro til GPS-dama kjørte vi av gårde, og allerede ved første kryss var sjåfør og hytte-eier uenig med GPS-dama. Men hadde vi bestemt oss, så hadde vi bestemt oss! Og tro det eller ei, vi kom greit hjem. Selv om GPS-dama la på 5 mil i forhold til det vi la bak oss på turen opp!

Takk til Trine, Guro, Kine og Ann-Helen for en super hyttetur! Videre følger noen bilder fra turen ;o)

Prep av ski er helt nødvendig. Spesielt når gradestokken viser ca. nullføre.
Jeg kjørte selvsagt smørefritt, og slapp denne biten :o)

Sjekk idyllen da!

Me on ski!

Jeg har på følelsen at noen hadde en smule for godt feste.
Som nevnt kjørte jeg smørefritt og hadde som regel utmerket feste og sånn passe gli.
I alle fall bedre enn Kine og Ann-Helen! ;o)