Skiflyvning i Vikersund

Lørdag ved 14-tiden var vi plass. Jeg, min mann og en kamerat. Vi tre, og ca. 19 997 andre, sto og ventet på at det hele skulle begynne. Jeg må si jeg er imponert over hva disse hoppkara får seg til å gjøre. Inne i hodet mitt visste jeg jo fra TV at det var relativt bratt, men ikke SÅ bratt som DET! Jeg må si at denne gangen var virkeligheten virkelig imponerende. Og da Anders Jacobsen slo til med to gode hopp og vant hele greia, var det bare utlendingene som ikke jublet. Og når de utgjør ca. 1% av 20 000, blir det ubetydelig. Fantastisk opplevelse!

Men medaljen har sin bakside... Da vi ankom skiflyvningsbakken i 14-tiden og steg ut av skyttelbussen, ble vi møtt av en godt voksen mann som sto og urinerte et par meter oppi en skråning, i ly av ingenting. Nice liksom... Han var i alle fall ikke sjenert der han sto og dingla.

Vi lo litt og ristet litt på hodet, og med den opplevelsen bak oss kom vi oss opp til bakken og fant oss et fint sted å stå, hvor vi hadde god utsikt til bakken. Foran oss befant det seg en annen godt voksen fyr som helt tydelig hadde problemer med å holde balansen på det skrånende underlaget. Jeg får meg selv ikke til å fatte at folk kan være drita fulle kl. 1415 på en lørdag, og så helt åpenlyst drikke videre, på et idrettsarrangement. Men han var ikke alene, det var mer enn en lommelerke som ble lirket opp av innerlomma i løpet av rennet. Og noen hadde pakka sekken med en sekspakning i stedet for termos med kakao, kvikk lunsj og appelsin. Kall meg gjerne naiv og gammeldags, men dette sjokkerer. Hele mitt liv har jeg lært og vært såre enig i at idrett og alkohol ikke hører sammen. Og på et slikt arrangement som dette er det også mange som tar med seg barna sine...

Og midt i alt dette sto altså vi, tre små mennesker med varme pølser på termos, sjokolade og en halvliter brus til hver, og jublet hver gang noen hoppet nærme 200m. Hurra for Anders Jacobsen!