Hest på skoleveien

En eller annen sa en gang at sauer er ålreite dyr, og det finner jeg ingen grunn til å argumentere mot. Men det er nå en gang sånn at jeg synes hester stort sett er mer ålreite enn sauer. Derfor bryr jeg meg sjelden hvis en sau trasker gatelangs alene. Dette er dessuten også helt vanlig i enkelte deler av landet, men dersom jeg ser en hest gresse i veikanten blir jeg lettere alarmert.

Det var en morgen jeg kjørte min Ford Scorpio til skolen, jeg plutselig fikk se en brun, firebeinet skapning tusle avgårde nede i veien. Den ene og den andre bilen kjørte sakte forbi, hvor føreren kikket seg nysgjerrig omkring, før gassen igjen ble trykket inn og både fører og bil forsvant til jobb eller skole eller barnehage eller... hva vet vel jeg. Noen måtte forbarme seg over det stakkars dyret! Jeg bestemte meg for at det måtte bli meg og jeg stoppet bilen i veikanten og satte på varselblink, før jeg væpnet med en taustump listet meg nærmere. Men den hadde ingen lyst til å hilse på en slik snikende slamp (jeg sikker på det var det den tenkte), så jeg forsøkte å skape tillit ved å snakke til den. Med ett snudde den seg rundt, spisset ørene og nærmet seg sakte...helt til den ca. 10 meter fra meg bråsnudde og travet lett av gårde med en holdning som ropte; "Haha, lurte deg!"

Jeg skjønte det ikke nyttet. Dyret kunne nok lukte taustumpen jeg hadde bak ryggen, så jeg returnerte til min Scorpio lettere skuffet. Men hva om den ble skadet? Det kunne jeg ikke leve med, så om jeg ikke fikk tak i den, så ville jeg i alle fall følge etter den for å se om den tuslet hjem eller kom seg i sikkerhet. Så med denne handlingens tanke satte jeg bilen i bevegelse og rullet rolig i retning av dyret. Etter hundre meter møtte dyret noen mennesker med hund, og jeg så den ble urolig. Den hadde menneskene på den ene siden, og meg i min Scorpio på den andre, hvor skulle den gjøre av seg nå? Dyret valgte menneskene. Og mens de underholdt dyret med klapp, formelig spratt jeg ut av bilen med taustumpen. Denne gangen lyktes jeg! Med dyret trygt bundet i den ene enden av taustumpen kunne jeg forhøre meg med disse menneskene om de kunne ta seg av dyret. Og som ved et lykketreff viste det seg at menneskene selv hadde hester, og kunne oppbevare dyret hjemme i stallen. Jeg takket og bukket så meget, og gav fra meg mitt nummer før jeg førte min Scorpio videre på skoleveien.

En halv time forsinket til første time i musikk med de påfølgende pinlige situasjoner bleknet i vissheten om å ha gjort dagens gode gjerning!